Et historisk tilbakeblikk
De norske fyrstikkfabrikkene ble kjøpt opp av den svenske fyrstikkprodusenten Swedish Match AB, og ble i 1981 flyttet til Tidaholm i Sverige. «Årets Hjelpestikkepris» ble opprettet av Swedish Match i 1991, som en fortsettelse av den den da nesten 80 år gamle institusjonen Hjelpestikker.
Formålsavgiften ble i 1995 økt til 3 øre, og i 2010 til 5 øre. I tillegg er det en formålsavgift på 10 øre på andre opptenningsprodukter. Institusjonen Hjelpestikker har i dag som formål å fremme barn, eldres og handikappedes sosiale og helsemessige levevilkår. Hvert år siden 1991 har hjelpestikkeprisen gått til personer, foreninger eller institusjoner som har gjort en betydelig innsats innenfor dette formålet, enten det skjer gjennom medisinsk forskning, gjennom idrettsarrangement som Norway Cup, ved Kirkens Bymisjons arbeid, eller som i 2002 ved å skape nettverk, støtteapparat og stolthet hos norsk ungdom med afrikanske røtter. Ved utgangen av 2011 hadde humanitære formål i alt fått over 52 millioner kroner fra fyrstikksalget.
Formålsavgiften ble i 1995 økt til 3 øre, og i 2010 til 5 øre. I tillegg er det en formålsavgift på 10 øre på andre opptenningsprodukter. Institusjonen Hjelpestikker har i dag som formål å fremme barn, eldres og handikappedes sosiale og helsemessige levevilkår. Hvert år siden 1991 har hjelpestikkeprisen gått til personer, foreninger eller institusjoner som har gjort en betydelig innsats innenfor dette formålet, enten det skjer gjennom medisinsk forskning, gjennom idrettsarrangement som Norway Cup, ved Kirkens Bymisjons arbeid, eller som i 2002 ved å skape nettverk, støtteapparat og stolthet hos norsk ungdom med afrikanske røtter. Ved utgangen av 2011 hadde humanitære formål i alt fått over 52 millioner kroner fra fyrstikksalget.
Historien – kort fortalt
Det hele startet med to driftige damer ved navn fru generalkonsul Lind og fru konsul Willumsen. De to fruene fant på en Københavnsreise en liten fyrstikkeske ved navn «Lysglimt». Den fyrstikkesken kostet ett øre mer enn en alminnelig eske, og pengene som kom inn gikk til frimurernes hjelpearbeid. Dette satte i gang en tankeprosess, og vel hjemme i Norge tok de med seg tankene til Direktør Frølich på Bryn og Halden Tændstikfabrik. Fruene ønsket å gjøre noe lignende for blinde barn på hjemmet «Østafor» lokalisert på Jessheim, og direktør Frølich likte umiddelbart ideen. Han dannet et styre som skulle bearbeide saken, og kort tid etterpå var «Blinde Barns Fyrstikker» startet opp.
Salget de to første månedene var på kr. 872,-. I løpet av det første hele året, 1926, fikk Blinde Barns fyrstikker er salg på kr. 14 080, 61. I 1927 hadde de begynt å få inn ganske godt med penger, og de tok seg råd til å «avetere utenbys». Fyrstikkfabrikkene utarbeidet og bekostet store reklameplakater som ble lagt i fyrstikkassene.
Pengene fra «Blinde Barns Fyrstikker» gikk uavkortet til barnehjemmet «Østafor» helt frem til 1940. En av fyrstikkfabrikkens betingelser for salget av Blinde Barn – stikkene var at når Østafors fond var kommet opp i 100 000 kroner, ville direktør Frølich ta opp spørsmålet om utvidelse av hjelpevirksomheten. I 1940 nådde fondet dette beløpet, men allerede før den tid hadde Frølich fått flere henvendelser fra fyrstikkforhandlernes organisasjoner. De mente det kunne selges langt flere fyrstikker til inntekt for humanitære formål, hvis systemet for fordeling av midlene ble lagt an etter mønster av «Solstickan» i Sverige. Ideen til «Solstickan» hadde svenskene fra «Blinde Barns Fyrstikker», men formen for organiseringen av salget var de selv mester for. I Sverige var forhandlerne gjort direkte interessert i salget ved at en mindre del av inntekten gikk til deres organisasjoners pensjonskasse øremerket som støtte for gamle eller syke kjøpmenn, eller deres etterlatte.
Det var Norsk Kjøbmannsforbund som først foreslo at «Blinde Barns Fyrstikker» skulle ta et annet navn, bruke en annen etikett og at overskuddet – foruten å gå til blindesaken – også skulle gå til andre humanitære formål som døve, gamle, syke og vanføre. For å stimulere salget ble det forslått at en mindre del av inntekten også skulle komme fyrstikkforhandlernes hjelpekasser til gode. Blindeforbundet skulle sikres minst samme inntekt som tidligere, men ved å alliere seg med forhandlerorganisasjonene, trodde Norges Kjøbmannsforbund at de kunne garantere en betydelig økning av overskuddet.
Da institusjonen «Hjelpestikker» så dagens lys i 1941, viste det seg at direktør Frølich hadde fulgt kjøpmennenes forslag. Vedtektene ble vedtatt 29. mai 1941. De bestemte at institusjonen skulle ledes av et styre på 3 eller 4 medlemmer; ett fra fyrstikkfabrikken, ett fra Norges Handelsstands Forbund og ett fra Norges Industriforbund. Formannen i «Hjelpestikker» var i mange år direktør Frølich. Institusjonen var av rent idéell art, og det ble ikke utbetalt noen som helst godtgjørelse til ledelsen.
En av de første oppgavene for «Hjelpestikker» – komitéen, ble å erstatte Blinde Barn – etiketten med en ny som skulle gi uttrykk for den utvidede hjelpevirksomheten. Det ble utskrevet en premiekonkurranse for tegnere og kunstnere om utkast til en ny etikett. Etiketten skulle ved figur eller symbol antyde formålet «Til beste for barn og gamle». Det kom inn over 30 utkast, og 1. premien gikk til «Solstråle» laget av Sverre Eikrem. Styret mente at «Solstråle» utmerket seg ved en klar og enkel komposisjon: En kraftig furu tegnet som en mørk silhuett fra kanten av en skrent mot en tindrende sol. Det seirende utkastet var ikke helt lik den etikettene vi i dag alle kjenner så godt,- blant annet ble navnet «Solstråle» byttet ut med «Hjelpestikker».
Den 13 . oktober 1941 fant det sted et større møte mellom styret for «Hjelpestikker» og representanter for de fem forhandlerorganisasjonene. Alle erklærte seg enig i den planlagte ordningen for salget, og at de hver for seg ville støtte og arbeide for saken. Fordelingen av de 40% som tilfalt forhandlerorganisasjonene pensjonskasse eller understøttelsesfond ble også fastsatt. To dager senere – 15. oktober 1941- kom de første «Hjelpestikk» – eskene i handelen.
Hjelpestikkene ble et klart bevis på hva et godt samarbeid mellom industri og handel kan resultere i. Det viste seg straks at det var en fulltreffer å gjøre forhandlerne interessert i salget. Kjøpmennene innfridde ikke bare sine løfter om et større overskudd, men demonstrerte på en overbevisende måte hva de kan makte når de først med kraft gikk inn for en god sak. Hjelpestikke – salget skjøt straks fart, og distanserte det tidligere salget av Blinde Barns Fyrstikker med et betydelig beløp. Bare etter få års forløp var årsinntekten ti – doblet.
Kilder:
«Norsk Fyrtsikkproduksjon før 1900″ av Olav Wetting.
«Om fabrikken på Grønvold i 1889″ av Yngve Reidar Wold.
Det hele startet med to driftige damer ved navn fru generalkonsul Lind og fru konsul Willumsen. De to fruene fant på en Københavnsreise en liten fyrstikkeske ved navn «Lysglimt». Den fyrstikkesken kostet ett øre mer enn en alminnelig eske, og pengene som kom inn gikk til frimurernes hjelpearbeid. Dette satte i gang en tankeprosess, og vel hjemme i Norge tok de med seg tankene til Direktør Frølich på Bryn og Halden Tændstikfabrik. Fruene ønsket å gjøre noe lignende for blinde barn på hjemmet «Østafor» lokalisert på Jessheim, og direktør Frølich likte umiddelbart ideen. Han dannet et styre som skulle bearbeide saken, og kort tid etterpå var «Blinde Barns Fyrstikker» startet opp.
Salget de to første månedene var på kr. 872,-. I løpet av det første hele året, 1926, fikk Blinde Barns fyrstikker er salg på kr. 14 080, 61. I 1927 hadde de begynt å få inn ganske godt med penger, og de tok seg råd til å «avetere utenbys». Fyrstikkfabrikkene utarbeidet og bekostet store reklameplakater som ble lagt i fyrstikkassene.
Pengene fra «Blinde Barns Fyrstikker» gikk uavkortet til barnehjemmet «Østafor» helt frem til 1940. En av fyrstikkfabrikkens betingelser for salget av Blinde Barn – stikkene var at når Østafors fond var kommet opp i 100 000 kroner, ville direktør Frølich ta opp spørsmålet om utvidelse av hjelpevirksomheten. I 1940 nådde fondet dette beløpet, men allerede før den tid hadde Frølich fått flere henvendelser fra fyrstikkforhandlernes organisasjoner. De mente det kunne selges langt flere fyrstikker til inntekt for humanitære formål, hvis systemet for fordeling av midlene ble lagt an etter mønster av «Solstickan» i Sverige. Ideen til «Solstickan» hadde svenskene fra «Blinde Barns Fyrstikker», men formen for organiseringen av salget var de selv mester for. I Sverige var forhandlerne gjort direkte interessert i salget ved at en mindre del av inntekten gikk til deres organisasjoners pensjonskasse øremerket som støtte for gamle eller syke kjøpmenn, eller deres etterlatte.
Det var Norsk Kjøbmannsforbund som først foreslo at «Blinde Barns Fyrstikker» skulle ta et annet navn, bruke en annen etikett og at overskuddet – foruten å gå til blindesaken – også skulle gå til andre humanitære formål som døve, gamle, syke og vanføre. For å stimulere salget ble det forslått at en mindre del av inntekten også skulle komme fyrstikkforhandlernes hjelpekasser til gode. Blindeforbundet skulle sikres minst samme inntekt som tidligere, men ved å alliere seg med forhandlerorganisasjonene, trodde Norges Kjøbmannsforbund at de kunne garantere en betydelig økning av overskuddet.
Da institusjonen «Hjelpestikker» så dagens lys i 1941, viste det seg at direktør Frølich hadde fulgt kjøpmennenes forslag. Vedtektene ble vedtatt 29. mai 1941. De bestemte at institusjonen skulle ledes av et styre på 3 eller 4 medlemmer; ett fra fyrstikkfabrikken, ett fra Norges Handelsstands Forbund og ett fra Norges Industriforbund. Formannen i «Hjelpestikker» var i mange år direktør Frølich. Institusjonen var av rent idéell art, og det ble ikke utbetalt noen som helst godtgjørelse til ledelsen.
En av de første oppgavene for «Hjelpestikker» – komitéen, ble å erstatte Blinde Barn – etiketten med en ny som skulle gi uttrykk for den utvidede hjelpevirksomheten. Det ble utskrevet en premiekonkurranse for tegnere og kunstnere om utkast til en ny etikett. Etiketten skulle ved figur eller symbol antyde formålet «Til beste for barn og gamle». Det kom inn over 30 utkast, og 1. premien gikk til «Solstråle» laget av Sverre Eikrem. Styret mente at «Solstråle» utmerket seg ved en klar og enkel komposisjon: En kraftig furu tegnet som en mørk silhuett fra kanten av en skrent mot en tindrende sol. Det seirende utkastet var ikke helt lik den etikettene vi i dag alle kjenner så godt,- blant annet ble navnet «Solstråle» byttet ut med «Hjelpestikker».
Den 13 . oktober 1941 fant det sted et større møte mellom styret for «Hjelpestikker» og representanter for de fem forhandlerorganisasjonene. Alle erklærte seg enig i den planlagte ordningen for salget, og at de hver for seg ville støtte og arbeide for saken. Fordelingen av de 40% som tilfalt forhandlerorganisasjonene pensjonskasse eller understøttelsesfond ble også fastsatt. To dager senere – 15. oktober 1941- kom de første «Hjelpestikk» – eskene i handelen.
Hjelpestikkene ble et klart bevis på hva et godt samarbeid mellom industri og handel kan resultere i. Det viste seg straks at det var en fulltreffer å gjøre forhandlerne interessert i salget. Kjøpmennene innfridde ikke bare sine løfter om et større overskudd, men demonstrerte på en overbevisende måte hva de kan makte når de først med kraft gikk inn for en god sak. Hjelpestikke – salget skjøt straks fart, og distanserte det tidligere salget av Blinde Barns Fyrstikker med et betydelig beløp. Bare etter få års forløp var årsinntekten ti – doblet.
Kilder:
«Norsk Fyrtsikkproduksjon før 1900″ av Olav Wetting.
«Om fabrikken på Grønvold i 1889″ av Yngve Reidar Wold.
Frem til 1947 hadde 13 ulike organisasjoner fått støtte fra «Hjelpestikkene». To ganger i året gikk styret sammen for å fordele de midlene som stod til rådighet for humanitære organinsasjoner. De organinsasjonene som hadde mottatt støtte frem til 30. juni 1947 var:
Norges Blindeforbund
Det Norske Hjem for Sukkersyke Barn
Foreningen til trengende kreftsyke og Det Norske Radiumhospital
De norske 7de dags adventisters fellesråd for opprettelse av polimyelitt – kursted
Norges Røde Kors
Nasjonalhjelpen
Selvhjelpsforeningen
«Døve Venner»
Norges Vanførelag
Utdannelsesfondet for Unge Døve og Tunghørte
Oslo Menighetspleiers Fellesnemd
Tunghørtes Vel
Sykes Selvhjelp
Frem til 1947 hadde det ved hjelp av penger fra Hjelpestikke – fondet, blitt opprettet åtte nye humanitære hjem. Blindehjemmet «Østafor» for blinde småbarn ved Jessheim, ble stiftet allerede i forbindelse med starten av Blinde Barn – stikkene. «Østafor» var sikret dekning av dine driftsutgifter i selve vedtektene til Hjelpestikkefondet. I november 1946 startet Østlandske Blindeforbund «Borg» – et gamle – og hvilehjem for blinde. I tillegg ble det startet to åndssvakehjem for barn; et på Grorud i Oslo, og et ved Vikersund. Disse hjemmene tilhørte Norges Røde Kors, og de kjøpte også gården «Grime» i Søndre Land til lignende formål, – alt ved hjelp av penger fra Hjelpestikkene.
Sophies Minde – stiftelsen mottok penger for å kjøpe gården Røisam på Jaren på Hadeland. Dette hjemmet – som de valgte å kalle «Hjelpestikker» – var et arbeidshjem for vanføre, som samlet enslige og sterkt vanføre fra hele landet.
Utdannelsesforbundet for Døve og Tunghørte fikk midler til kjøp av Alm gård på Jevnaker, som ble en undervisningsanstalt for unge døve og tunghørte.
Kilder:
«Norsk Fyrtsikkproduksjon før 1900″ av Olav Wetting.
«Om fabrikken på Grønvold i 1889″ av Yngve Reidar Wold.
Norges Blindeforbund
Det Norske Hjem for Sukkersyke Barn
Foreningen til trengende kreftsyke og Det Norske Radiumhospital
De norske 7de dags adventisters fellesråd for opprettelse av polimyelitt – kursted
Norges Røde Kors
Nasjonalhjelpen
Selvhjelpsforeningen
«Døve Venner»
Norges Vanførelag
Utdannelsesfondet for Unge Døve og Tunghørte
Oslo Menighetspleiers Fellesnemd
Tunghørtes Vel
Sykes Selvhjelp
Frem til 1947 hadde det ved hjelp av penger fra Hjelpestikke – fondet, blitt opprettet åtte nye humanitære hjem. Blindehjemmet «Østafor» for blinde småbarn ved Jessheim, ble stiftet allerede i forbindelse med starten av Blinde Barn – stikkene. «Østafor» var sikret dekning av dine driftsutgifter i selve vedtektene til Hjelpestikkefondet. I november 1946 startet Østlandske Blindeforbund «Borg» – et gamle – og hvilehjem for blinde. I tillegg ble det startet to åndssvakehjem for barn; et på Grorud i Oslo, og et ved Vikersund. Disse hjemmene tilhørte Norges Røde Kors, og de kjøpte også gården «Grime» i Søndre Land til lignende formål, – alt ved hjelp av penger fra Hjelpestikkene.
Sophies Minde – stiftelsen mottok penger for å kjøpe gården Røisam på Jaren på Hadeland. Dette hjemmet – som de valgte å kalle «Hjelpestikker» – var et arbeidshjem for vanføre, som samlet enslige og sterkt vanføre fra hele landet.
Utdannelsesforbundet for Døve og Tunghørte fikk midler til kjøp av Alm gård på Jevnaker, som ble en undervisningsanstalt for unge døve og tunghørte.
Kilder:
«Norsk Fyrtsikkproduksjon før 1900″ av Olav Wetting.
«Om fabrikken på Grønvold i 1889″ av Yngve Reidar Wold.
Den første fyrstikkfabrikken i Norge ble startet opp i 1844 av bankdirektør F. H. Frølich. Den første fabrikken lå i Kirkegaten 34 i Christiania, og ble senere flyttet til Nedre Voldgate 3. Etter den store Christiania – brannen i 1856, ble den flyttet til Tyveholmen. Da den brant ned i 1861, solgte Frølich bedriften til sin sønn E. Frølich og I.L. Sundt, som anla en fyrstikkfabrikk på gården Markerud i Nittedal.
På fyrstikkfabrikken i Nittedal, ble det først produsert svovelstikker, og etterhvert de såkalte «Congrevske stikker». Samtidig ble det eksperimentert med sikkerhetsstikker. I 1867 brant den delen av fabrikken som produserte «Congrevske stikker» ned, men den ble gjenoppbygget og fortsatte etter dette produksjonen av sikkerhetsstikker. Sikkerhetsstikkene ble fort populære, og det ble nødvendig med en utvidelse av fabrikken. Frølich og Sundt hadde på dette tidspunktet erfart at plasseringen av fabrikken på Nittedal ikke var ideell, og de opprettet dermed en filial på Grønvold på den innkjøpte gården «Museløkken» i Østre Aker i 1872. De to fabrikkene gikk over til å bli aksjeselskap 28. mars 1874, med en aksjekapital på 160 000 spesidaler. Den 23. september 1895 ble det vedtatt at fabrikken i Nittedal skulle legges ned, og at fabrikken på Grønvold skulle tilsvarende utvides.
I 1887 var Christiansen & Co.s fabrikk på Agnes innkjøpt, med mål for øyet at de skulle legge ned fabrikken med det samme. Men samme år var det den første streiken i Norge: Fyrstikkarbeiderstreiken. Etter streiken fant direktørene ut at det var best å fordele fyrstikkfabrikasjonen på flere steder, og Agnes ble holdt i drift. Fabrikken brant imidlertidig ned i 1897, men ble gjennoppbygget.
Nitedals – fyrstikkene ble solgt over hele verden, og var vel annerkjent for sin gode kvalitet. Etterspørselen steg stadig, og i 1908 så de seg nødt til å bygge en ny fabrikk på Grøvold. I 1913 ble det forbud mot å innføre fosforstikker til India, og det ble på samme tidspunkt vedtatt en lov i Norge hvor det ble forbudt å produsere fosforstikker. Fabrikken på Grønvold ble etter dette den første fabrikken i Skandinavia som fikk giftfrie svovelstikker på markedet.
Etter verdenskrigen mistet de norske fabrikkene mesteparten av eksportmarkedet på grunn av prohibitive tollsatser, innførselsmonopil og fyrstikkavgifter. Etter dette var de sterkt truet av utelandsk konkurranse. Ved hjelp av sin stab av dyktige funksjonører og arbeidere, lykkes de innen kort tid å konstruere og bygge helt nye arbeidsbesparende maskiner, i tillegg til at bygningene gjennomgikk en radikal oppussing. I tillegg betalte fabrikkene ut den desidert høyeste lønnen til sine arbeidere, og de lykkes dermed med å heve seg i konkurransen på grunn av sin utmerkede kvalitet.
Fabrikasjonen ble drevet kun i de to fabrikkene på Grønvold og i fabrikken på Agnes. På de to stedene var det bygget opp funksjonær,- og arbeidsboliger, tennis,- og fotballbane, sykehus, gravkapell, forsamlingslokale og bad. Arbeiderne hadde eget feriehjem i Bundefjorden, og funksjonærer og arbeidere disponerte over et stort bibliotek. I tillegg fikk funksjonærer og arbeidere alderspensjon, uten at de hadde betalt tilskudd til pensjonskassen.
Fyrstikkproduksjonen på fabrikken på Grønvold ble lagt ned i 1967, og anlegget ble ombygd til kontor – og handelslokaler. Den største delen av bygningsmassen gjenoppstod på 1980 – tallet under navnet «Fyrstikktorget», tegnet av arkitektkontoret Telje – Torp – Aasen.
Den siste fyrstikkfabrikken i Norge på Agnes ved Stavern, som da var under Nitedals etter fusjon i 1887, ble lagt ned i 1984. Nitedals er fortsatt det største varemerket for fyrstikker i Norge, produsert av Swedish Match Industries AB i Tidaholm, Sverige.
Kilder:
«Norsk Fyrtsikkproduksjon før 1900″ av Olav Wetting.
«Om fabrikken på Grønvold i 1889″ av Yngve Reidar Wold.
På fyrstikkfabrikken i Nittedal, ble det først produsert svovelstikker, og etterhvert de såkalte «Congrevske stikker». Samtidig ble det eksperimentert med sikkerhetsstikker. I 1867 brant den delen av fabrikken som produserte «Congrevske stikker» ned, men den ble gjenoppbygget og fortsatte etter dette produksjonen av sikkerhetsstikker. Sikkerhetsstikkene ble fort populære, og det ble nødvendig med en utvidelse av fabrikken. Frølich og Sundt hadde på dette tidspunktet erfart at plasseringen av fabrikken på Nittedal ikke var ideell, og de opprettet dermed en filial på Grønvold på den innkjøpte gården «Museløkken» i Østre Aker i 1872. De to fabrikkene gikk over til å bli aksjeselskap 28. mars 1874, med en aksjekapital på 160 000 spesidaler. Den 23. september 1895 ble det vedtatt at fabrikken i Nittedal skulle legges ned, og at fabrikken på Grønvold skulle tilsvarende utvides.
I 1887 var Christiansen & Co.s fabrikk på Agnes innkjøpt, med mål for øyet at de skulle legge ned fabrikken med det samme. Men samme år var det den første streiken i Norge: Fyrstikkarbeiderstreiken. Etter streiken fant direktørene ut at det var best å fordele fyrstikkfabrikasjonen på flere steder, og Agnes ble holdt i drift. Fabrikken brant imidlertidig ned i 1897, men ble gjennoppbygget.
Nitedals – fyrstikkene ble solgt over hele verden, og var vel annerkjent for sin gode kvalitet. Etterspørselen steg stadig, og i 1908 så de seg nødt til å bygge en ny fabrikk på Grøvold. I 1913 ble det forbud mot å innføre fosforstikker til India, og det ble på samme tidspunkt vedtatt en lov i Norge hvor det ble forbudt å produsere fosforstikker. Fabrikken på Grønvold ble etter dette den første fabrikken i Skandinavia som fikk giftfrie svovelstikker på markedet.
Etter verdenskrigen mistet de norske fabrikkene mesteparten av eksportmarkedet på grunn av prohibitive tollsatser, innførselsmonopil og fyrstikkavgifter. Etter dette var de sterkt truet av utelandsk konkurranse. Ved hjelp av sin stab av dyktige funksjonører og arbeidere, lykkes de innen kort tid å konstruere og bygge helt nye arbeidsbesparende maskiner, i tillegg til at bygningene gjennomgikk en radikal oppussing. I tillegg betalte fabrikkene ut den desidert høyeste lønnen til sine arbeidere, og de lykkes dermed med å heve seg i konkurransen på grunn av sin utmerkede kvalitet.
Fabrikasjonen ble drevet kun i de to fabrikkene på Grønvold og i fabrikken på Agnes. På de to stedene var det bygget opp funksjonær,- og arbeidsboliger, tennis,- og fotballbane, sykehus, gravkapell, forsamlingslokale og bad. Arbeiderne hadde eget feriehjem i Bundefjorden, og funksjonærer og arbeidere disponerte over et stort bibliotek. I tillegg fikk funksjonærer og arbeidere alderspensjon, uten at de hadde betalt tilskudd til pensjonskassen.
Fyrstikkproduksjonen på fabrikken på Grønvold ble lagt ned i 1967, og anlegget ble ombygd til kontor – og handelslokaler. Den største delen av bygningsmassen gjenoppstod på 1980 – tallet under navnet «Fyrstikktorget», tegnet av arkitektkontoret Telje – Torp – Aasen.
Den siste fyrstikkfabrikken i Norge på Agnes ved Stavern, som da var under Nitedals etter fusjon i 1887, ble lagt ned i 1984. Nitedals er fortsatt det største varemerket for fyrstikker i Norge, produsert av Swedish Match Industries AB i Tidaholm, Sverige.
Kilder:
«Norsk Fyrtsikkproduksjon før 1900″ av Olav Wetting.
«Om fabrikken på Grønvold i 1889″ av Yngve Reidar Wold.
Det utstyret som ble reddet ved brannen på F.H. Frølichs fabrikk på Tyveholmen i 1861, ble – som nevnt – kjøpt opp av Sundt og tatt med til hans gård Markerud i Nittedalen. Denne gården ligger ved Hadelandsveien, og hadde en glimrende tomt for å drive industri. I tillegg fantes det både arbeidsfolk og ospeskog i bygda. Forbindelsene med omverdenen var etter den tidens forhold ganske god; i tillegg til veien inn til hovedstaden hadde de også Nitelven.
Man vet lite om de første årenes drift, bortsett fra at produksjonen ved den nye fabrikken tok til i juli 1863, med én mester og 56 faste arbeidere. I tiden 1863 – 1865 ble det laget 36. 000 gross fyrstikker i året. Om arbeidsstokken skrev Sundt i et brev at de fleste var fattigunderstøttede og arbeidsløse før fabrikken ble anlagt. Da de begynte å arbeide på fabrikken tjente en voksen mann 54 skilling, en kvinne 32 skilling og et barn 28 skilling per dag. Fabrikken hadde dermed en stor betydning for bygda. Det satt hjemmearbeidere helt fra Hakadal til Gjerdrum.
Det ser ut til at det gikk godt for Nitedals Tændstikfabrik helt fra begynnelsen av, og de utvidet både anlegget og antallet arbeidere. I 1870 var tallet på arbeidere kommet opp 115, hvorav endel var barn. Produksjonen lå det nevnte året på 55. 000 gross på ti måneders arbeid. Fabrikken begynte med fosforstikker, men gikk fort over til å lage sikkerhetsstikker. På grunn av fabrikkens beliggenhet måtte både råmaterialer og ferdigvare transporteres med hest på landeveien, eller på elven om vinteren. Langs elven var det forøvrig ikke helt trygt for ulv. «Je kan hus dom kjørde ospetømmer fra Lillestrøm og opp elva på isen om vinteren», det har en gammel fyrstikkarbeider fortalt.
Adressekalenderen for 1869 forteller at fabrikken produserte 1500 gross fosforstikker og 500 gross sikkerhetsstikker per uke, så fabrikken var ganske betydelig. I 1871 og 1872 laget fabrikken bare sikkerhetsstikker, men så sent som i 1876 overveide fabrikken å gå over til fosforstikker igjen på grunn av dårlig salg. Det tok seg allikevel opp, og den 3. mai 1874 ble det i direksjonsmøte slått fast at etterspørselen etter Nitedals Fyrstikker nå var så stor at man måtte utvide. Utvidelsen kunne ikke gjøres i noen større utstrekning på Markerud, det fantes ikke med ledig arbeidskraft i dalen, dessuten var frakten opp til Markerud tungvint. De kjøpte fabrikken Grønvold på Østre Aker for å bygge en ny fabrikk som skulle figurere under samme navn. Den nye fabrikken skulle bare lage fosforstikker, og den gamle konsentrere seg om sikkerhetsstikker. Det trengtes nå betydelig større kapital, og et nytt aksjeselskap ble dannet under samme navn som før. Aksjekapitalen var på 157. 000 spesidaler, fordelt på 157 aksjer. J. L. Sundt hadde de fleste aksjene, deretter kom Ludwigsen & Schjelderup, Herman Eger og Th. Eger.
I 1875 hadde fabrikken en arbeidsstokk på 150 faste menn, kvinner og barn, og ca. 500 personer satt i sine hjem og limte esker. I tillegg til denne arbeidsstokken kom bestyrer, kontorist og oppsynsmenn. Nedgangstidene meldte seg også i Nitedal, og i 1879 var de nede i 79 faste arbeidende, derav 28 barn under 15. Bestyreren, ingeniør Mauritz Hansen, forteller på et skjema fra lensmannen at i 1870 hadde fabrikken vært i drift i 47 uker. Hamburg, London, Amsterdam og andre avtagerbyer var overrent av billige tilbud på fyrstikker. Mens fabrikkene tidligere hadde solgt for fast regning, må de på dette tidspunktet helst plassere varene i konsignasjon. Hovedsaken for fabrikken på Markerud ble nå å delta ute på markedene, så kundene som hadde satt pris på fabrikkens varer glemte bedriften. På dette tidspunktet var det investert mye penger i Nitedals Tændstikfabrik, fra å bestå av to – tre tømmerhus hadde bedriften utviklet seg til et helt kompleks på 19 hus, tilbygg og påbygg.
Den 4. januar 1883 fratrådte J. L. Sundt, og etterlot seg 5000 kr. til en pensjonsfond for arbeiderne, med den klausul at hvis fabrikken på Markerud i fremtiden skulle bli nedlagt, måtte pengene overføres til Diakonisseanstalten i Christiania. Samme dag fikk de første fyrstikkarbeiderne i Nittedal sin løpende pensjon .
Prisen på sikkerhetsstikker gikk stadig nedover i 1880 – årene, men «Nitedals Special Safety Match» var godt innarbeidet ute, godt likt og kunne selges til relativt gode priser. Direksjonen var fast bestemt på å holde stillingen, selv om nettoutbyttet av driften var mindre enn man kunne ønske. I 1883 ble man oppmerksom på at Nitedals etiketter ble etterlignet av en A. Knøs & Co. i London, og etterligningen ble kjent ulovlig ved britisk høyesterett. Fabrikken arbeidet seg jevnt og sikkert oppover igjen, og i 1885 var 170 personer fast på Markerud. Direksjonsprotokollen forteller at man var kommet opp i 249.000 gross, 4980 kasser sikkerhetsstikker. Alt ble solgt; Fredrik Løwenadler stod for salget i London, og gjorde et godt arbeide.
De mange hjemmearbeiderne som fabrikken tidligere hadde hatt, var i 1885 blitt overflødige, og en takst av 5. februar 1886 viser årsaken: Fabrikken på Markerud hadde anskaffet sine første eskemaskiner og etiketteringsmaskiner, henholdvis 5 og 7. To år etter hadde de 12 eskemaskiner for skuff og trusk, og åtte etiketteringsmaskiner. Annet maskineri ble også anskaffet på slutten av 1880 – årene, og bygningene utvidet. Det ble kjøpt ny kjel på 50 hk, og ny skorstein på 65 fot le murt opp. En liten dampmaskin på 8 hk var også blitt kjøpt til bruk ved siden av den gamle. Direksjonen var nå herrene Ludwigsen, Sundt og Eger, som foruten å drive fabrikken på Markerud og Grønvold i 1887 også overtok Agnæs Tændstikfabrik.
I 1889 var det nære på at Markerud, sammen med en rekke andre norske fyrstikkfabrikker, skulle gått over til utenlandske hender. Den 7. februar 1889 lot generalforsamlingen i Nitedals Tændstikfabrik A. S. syndikatet The Match Union i London, få et løfte på kjøp av sine tre fabrikker, men ikke uten betingelser. Selskapets agent i London, Fredrik Løwenadler, var ønsket inn i syndikatets direksjon, fordi de mente at det mektige Bryant & May da ville støtte foretaket – noe som ble ansett som nødvendig. Løwenadler kom også til Christiania, en overenskomst ble satt opp, og i punkt 9 fikk direksjonen i Nitedals Tændstikfabrik A.S. inn den betingelse at arbeidere og funksjonærer ved de tre fabrikkene skulle beholde sine stillinger på de vilkår som på den tiden gjaldt – dersom de selv ville. Direksjonen mednte at man ikke kunne se på denne saken som utelukkende en pengeaffære, man måtte også ta menneskelige hensyn. Et år etter dette var avklart, ble det i generalforsamlingen den 20. februar 1890 meddelt av salget ikke var i orden.
Sommeren 1889 døde skaperen av Nitedals Tændstikfabrik, bedriftens bestyrer og direksjonsformann gjennom mange år: J. L. Sundt. Fru Sundt skjenket da ytterligere 5000 til pensjonsfondet. I 1892 bestemte forøvrig generalforsamlingen at fondet skulle opp i kr. 40. 000, og avsatte de nøvendige midler. Protokollen sier: «Fabrikens bestyrelse føler mere og mere Nødvendigheten af at der gjøres noget for Arbeidere, som ere gamle og udtjente eller blevne dels arbeidsudyktige eller mindre arbeidsdyktige i Fabrikens Tjeneste.»
Japanernes konkurranse i Østen begynte nå å bli sjenerende for fabrikken på Markerud. Fabrikkens hovedmarkeder Rangoon og Penang holdt på å bli stengt for strømmen av sikkerhetsstikker fra Nittedal, og de strevde med å få strømmen til å ta retning mor Syd – Amerika. For å lykkes i dette begynte man å lage mindre stikketyper, kortere og tynnere i mindre esker. De fikk altså to typer sikkerhetsstikker, og disse ble i begynnelsen produsert og pakket i samme rom. Dette var urasjonelt; det oppstod flere vanskeligheter i pakkeriet, og produksjonen sank med ca. ti prosent fra det de tidligere hadde klart å produsere med sammen antall maskinger og samme antall pakkersker. Dette var kjedelig for ledelsen, spesielt fordi interessen for Nitedals Sikkerhedstændstikker blomstret på de nye markedene. Under de rådende forholdene hendte det at fabrikken ikke klarte å levere fort nok, og de mistet flere ordre. Av hensyn til arbeiderne kunne de heller ikke øke tempoet, og det ble besluttet å utvide anlegget med en fabrikkbygning til. Det skulle da bli mulig å komme opp i 300. 000 gross alminnelig og 150. 000 gross mindre esker i året. En oppgangssag for materialer til fabrikken ble også besluttet bygget. I tillegg ble det installert en ny dampkjele på 150 hk, det ble bygget nytt tørkeri med dampribberør og 32 tørkereoler av jern, og på kontoret ble det installert to telefonapparater. Allerede i 1890 hadde de installert elektrisk lys, med strøm fra egen dynamo, – i alt 90 lampepunkter. De hadde også hele 25 truske – og skuffemaskiner, og bedriften ble ansett som meget moderne.
Branntaksten hadde på det tidspunktet kommet opp i 289. 650. Det med brannforsikring var fortsatt et problem for fyrstikkfabrikkene. Den almindelige Brandforsikringsindretning overtok fremdeles bare 2/3 av risikoen, mens enkelte private assurandører tok hele risikoen mot en høyere premie. Anlegget var på det tidspunktet blitt så kostbart at direksjonen fant det for farlig å stå som selvassuransør for den siste 1/3, selv om de hadde lagt opp et ganske stort assuransefond. Fire private selskaper gikk sammen om risikoen på Markerud i 1892.
Siden 1890 hadde direksjonen bestått av herrene H. Ludwigsen, Th. Eger og Jørgen Heftye. Aksjekapitalen var nå på 640. 000. fordelt på 160 aksjer.
For Markeruds vedkommende var ikke alle sorger slukket med den siste utvidelsen. De klarte å produsere langt flere sikkerhetsstikker enn tidligere, men de skulle også pakkes før de kunne leveres, og direksjonen uttalte seg om at dette med pakkingen var et stadig voksende problem. Det hadde blitt vanskelig å skaffe nok pakkejenter, og de som allerede var i fabrikken hadde en nøkkelstilling, det hadde de fått erfare under streiken på Grønvold i 1889. Det begynte å bli prekært på pakkesalene på Markerud, man kunne ikke håndpakke den økte produksjonen. Senhøstes 1892 hadde fabrikken skaffet seg 2 pakkemaskiner, og våren 1893 kom det fem til.
Akkurat da det begynte å lysne, inntraff to uheldige ting ute i verden: fallet i sølvkursen og urolighetene i Brasil. Dermed røk ordrene på sikkerhetsstikker nedover, akkurat da de hadde lagt til rette for storleveranser. I 1895 satt Brasil opp fyrstikktollen med 600 %. Direksjonsprotokollen forteller at dette året produserte Markerud 4191 kasser sikkerhetsstikker, 209. 550 gross, men fikk kun solgt 3748 kasser. Dette tapte de 18. 936 kr. på. Styret i dette katastrofeåret var foruten formannen, rittmester Heftye, grosserer Eger og Rittmester Ludwigsen, med grosserer A. Holter, konsul Jutus Hansen og H. Heitmann som varamenn. Det var ikke bare Markerud som gikk med tap i 1895, alle tre fabrikkene gjorde det. De fant ut at de måtte rasjonalisere selskapets produksjon ytterligere, og dette gikk utover fabrikken på Nittedalen. Generalforsamlingen besluttet den 23. september 1895 at den skulle legges ned, og produksjonen overføres til Grønvold. Der kunne sikkerhetsstikkene produseres til samme pris som svenskenes, og Nitedals muligheter på utemarkedene ville bli større. Generalforsamlingen uttalte om arbeiderne i Nittedal: «Ved Markerud findes en mere almidelig bra Arbeidsstok, deriblandt familier som gjennem flere Slægtsled har arbeidet ved Fanriken, hvoraf igjen mange der i Tidens Løb har skaffet sig egne Boliger, som nu blive mer eller midre Værdiløse. Selskabet kan derfor ikke lade alle disse Folka gaa – kun efter almindelig Opsigelse, men maa hjælpe dem , indtil de har kunnet skaffe sig ander Underhold. Enkelte ere saa gamle at de ikke kan begynde paa noget nyt, disse bliver at hjælpe af Pensionskassen.»
Ved nyttårsskiftet 1895/96 stanset maskinene på Markerud, men på grunn av nødvendig etterarbeid ble portene stengt først i mars 1896. De laget blant annet splint for fabrikken på Grønvold. Bestyreren, ingeniør Syberg, verksmester Nielsen og hele arbeidsstokken ble oppsagt, og det var en trist dag i Nittedalen da fabrikk – klokka ringte ut for siste gang. Folketellingen viste at det hadde bodd fyrstikkfolk over hele dalen, i stuer og på gårder, innlosjerte og folk i egne hus, fra Hallingdal, Ringerike, Christiania, Svelvik, Fredrikshald, Grue, Finnskog, Aker og Sverige. De bodde i Skytta, Bagvendt, Ås, Messingstad, Dompa, Finnestua, Stuprud, Sandbakken, Glanerud og mange andre steder. De frie og ugifte menn og kvinner dro fra dalen, og mange dro inn til Grønvold i Oslo. Andre igjen dro til andre fyrstikkfabrikker. De fastboende med familier var det verre for, men flere fikk arbed i på Nordbaneanlegget, samt i steinbruddene. Seks gamle fikk pensjon, i alt var det etter avslutningen 11 pensjonister på Markerud, med alt fra kr. 2,00 til 6,00 per uke.
Maskinene ble overført til Grønvold og Agnes, og salget av lagrede fyrstikker foregikk helt til 1899. Da Dr. Prydz tilslutt kjøpte gården Markerud med den tomme fabrikken, ble bedriftens bygninger revet ned og steinen solgt til bøndene i dalen. De brukte de til bygging av gjødselkjellere. I dag ligger tomten, hvor den gjennom 32 år hadde vært fylt med liv og travelhet, som et flatt og vakkert jorde nedenfor gårdens hovedbygning oppe ved Hadelandsveien.
Kilder:
«Norsk Fyrtsikkproduksjon før 1900″ av Olav Wetting.
«Om fabrikken på Grønvold i 1889″ av Yngve Reidar Wold.
Man vet lite om de første årenes drift, bortsett fra at produksjonen ved den nye fabrikken tok til i juli 1863, med én mester og 56 faste arbeidere. I tiden 1863 – 1865 ble det laget 36. 000 gross fyrstikker i året. Om arbeidsstokken skrev Sundt i et brev at de fleste var fattigunderstøttede og arbeidsløse før fabrikken ble anlagt. Da de begynte å arbeide på fabrikken tjente en voksen mann 54 skilling, en kvinne 32 skilling og et barn 28 skilling per dag. Fabrikken hadde dermed en stor betydning for bygda. Det satt hjemmearbeidere helt fra Hakadal til Gjerdrum.
Det ser ut til at det gikk godt for Nitedals Tændstikfabrik helt fra begynnelsen av, og de utvidet både anlegget og antallet arbeidere. I 1870 var tallet på arbeidere kommet opp 115, hvorav endel var barn. Produksjonen lå det nevnte året på 55. 000 gross på ti måneders arbeid. Fabrikken begynte med fosforstikker, men gikk fort over til å lage sikkerhetsstikker. På grunn av fabrikkens beliggenhet måtte både råmaterialer og ferdigvare transporteres med hest på landeveien, eller på elven om vinteren. Langs elven var det forøvrig ikke helt trygt for ulv. «Je kan hus dom kjørde ospetømmer fra Lillestrøm og opp elva på isen om vinteren», det har en gammel fyrstikkarbeider fortalt.
Adressekalenderen for 1869 forteller at fabrikken produserte 1500 gross fosforstikker og 500 gross sikkerhetsstikker per uke, så fabrikken var ganske betydelig. I 1871 og 1872 laget fabrikken bare sikkerhetsstikker, men så sent som i 1876 overveide fabrikken å gå over til fosforstikker igjen på grunn av dårlig salg. Det tok seg allikevel opp, og den 3. mai 1874 ble det i direksjonsmøte slått fast at etterspørselen etter Nitedals Fyrstikker nå var så stor at man måtte utvide. Utvidelsen kunne ikke gjøres i noen større utstrekning på Markerud, det fantes ikke med ledig arbeidskraft i dalen, dessuten var frakten opp til Markerud tungvint. De kjøpte fabrikken Grønvold på Østre Aker for å bygge en ny fabrikk som skulle figurere under samme navn. Den nye fabrikken skulle bare lage fosforstikker, og den gamle konsentrere seg om sikkerhetsstikker. Det trengtes nå betydelig større kapital, og et nytt aksjeselskap ble dannet under samme navn som før. Aksjekapitalen var på 157. 000 spesidaler, fordelt på 157 aksjer. J. L. Sundt hadde de fleste aksjene, deretter kom Ludwigsen & Schjelderup, Herman Eger og Th. Eger.
I 1875 hadde fabrikken en arbeidsstokk på 150 faste menn, kvinner og barn, og ca. 500 personer satt i sine hjem og limte esker. I tillegg til denne arbeidsstokken kom bestyrer, kontorist og oppsynsmenn. Nedgangstidene meldte seg også i Nitedal, og i 1879 var de nede i 79 faste arbeidende, derav 28 barn under 15. Bestyreren, ingeniør Mauritz Hansen, forteller på et skjema fra lensmannen at i 1870 hadde fabrikken vært i drift i 47 uker. Hamburg, London, Amsterdam og andre avtagerbyer var overrent av billige tilbud på fyrstikker. Mens fabrikkene tidligere hadde solgt for fast regning, må de på dette tidspunktet helst plassere varene i konsignasjon. Hovedsaken for fabrikken på Markerud ble nå å delta ute på markedene, så kundene som hadde satt pris på fabrikkens varer glemte bedriften. På dette tidspunktet var det investert mye penger i Nitedals Tændstikfabrik, fra å bestå av to – tre tømmerhus hadde bedriften utviklet seg til et helt kompleks på 19 hus, tilbygg og påbygg.
Den 4. januar 1883 fratrådte J. L. Sundt, og etterlot seg 5000 kr. til en pensjonsfond for arbeiderne, med den klausul at hvis fabrikken på Markerud i fremtiden skulle bli nedlagt, måtte pengene overføres til Diakonisseanstalten i Christiania. Samme dag fikk de første fyrstikkarbeiderne i Nittedal sin løpende pensjon .
Prisen på sikkerhetsstikker gikk stadig nedover i 1880 – årene, men «Nitedals Special Safety Match» var godt innarbeidet ute, godt likt og kunne selges til relativt gode priser. Direksjonen var fast bestemt på å holde stillingen, selv om nettoutbyttet av driften var mindre enn man kunne ønske. I 1883 ble man oppmerksom på at Nitedals etiketter ble etterlignet av en A. Knøs & Co. i London, og etterligningen ble kjent ulovlig ved britisk høyesterett. Fabrikken arbeidet seg jevnt og sikkert oppover igjen, og i 1885 var 170 personer fast på Markerud. Direksjonsprotokollen forteller at man var kommet opp i 249.000 gross, 4980 kasser sikkerhetsstikker. Alt ble solgt; Fredrik Løwenadler stod for salget i London, og gjorde et godt arbeide.
De mange hjemmearbeiderne som fabrikken tidligere hadde hatt, var i 1885 blitt overflødige, og en takst av 5. februar 1886 viser årsaken: Fabrikken på Markerud hadde anskaffet sine første eskemaskiner og etiketteringsmaskiner, henholdvis 5 og 7. To år etter hadde de 12 eskemaskiner for skuff og trusk, og åtte etiketteringsmaskiner. Annet maskineri ble også anskaffet på slutten av 1880 – årene, og bygningene utvidet. Det ble kjøpt ny kjel på 50 hk, og ny skorstein på 65 fot le murt opp. En liten dampmaskin på 8 hk var også blitt kjøpt til bruk ved siden av den gamle. Direksjonen var nå herrene Ludwigsen, Sundt og Eger, som foruten å drive fabrikken på Markerud og Grønvold i 1887 også overtok Agnæs Tændstikfabrik.
I 1889 var det nære på at Markerud, sammen med en rekke andre norske fyrstikkfabrikker, skulle gått over til utenlandske hender. Den 7. februar 1889 lot generalforsamlingen i Nitedals Tændstikfabrik A. S. syndikatet The Match Union i London, få et løfte på kjøp av sine tre fabrikker, men ikke uten betingelser. Selskapets agent i London, Fredrik Løwenadler, var ønsket inn i syndikatets direksjon, fordi de mente at det mektige Bryant & May da ville støtte foretaket – noe som ble ansett som nødvendig. Løwenadler kom også til Christiania, en overenskomst ble satt opp, og i punkt 9 fikk direksjonen i Nitedals Tændstikfabrik A.S. inn den betingelse at arbeidere og funksjonærer ved de tre fabrikkene skulle beholde sine stillinger på de vilkår som på den tiden gjaldt – dersom de selv ville. Direksjonen mednte at man ikke kunne se på denne saken som utelukkende en pengeaffære, man måtte også ta menneskelige hensyn. Et år etter dette var avklart, ble det i generalforsamlingen den 20. februar 1890 meddelt av salget ikke var i orden.
Sommeren 1889 døde skaperen av Nitedals Tændstikfabrik, bedriftens bestyrer og direksjonsformann gjennom mange år: J. L. Sundt. Fru Sundt skjenket da ytterligere 5000 til pensjonsfondet. I 1892 bestemte forøvrig generalforsamlingen at fondet skulle opp i kr. 40. 000, og avsatte de nøvendige midler. Protokollen sier: «Fabrikens bestyrelse føler mere og mere Nødvendigheten af at der gjøres noget for Arbeidere, som ere gamle og udtjente eller blevne dels arbeidsudyktige eller mindre arbeidsdyktige i Fabrikens Tjeneste.»
Japanernes konkurranse i Østen begynte nå å bli sjenerende for fabrikken på Markerud. Fabrikkens hovedmarkeder Rangoon og Penang holdt på å bli stengt for strømmen av sikkerhetsstikker fra Nittedal, og de strevde med å få strømmen til å ta retning mor Syd – Amerika. For å lykkes i dette begynte man å lage mindre stikketyper, kortere og tynnere i mindre esker. De fikk altså to typer sikkerhetsstikker, og disse ble i begynnelsen produsert og pakket i samme rom. Dette var urasjonelt; det oppstod flere vanskeligheter i pakkeriet, og produksjonen sank med ca. ti prosent fra det de tidligere hadde klart å produsere med sammen antall maskinger og samme antall pakkersker. Dette var kjedelig for ledelsen, spesielt fordi interessen for Nitedals Sikkerhedstændstikker blomstret på de nye markedene. Under de rådende forholdene hendte det at fabrikken ikke klarte å levere fort nok, og de mistet flere ordre. Av hensyn til arbeiderne kunne de heller ikke øke tempoet, og det ble besluttet å utvide anlegget med en fabrikkbygning til. Det skulle da bli mulig å komme opp i 300. 000 gross alminnelig og 150. 000 gross mindre esker i året. En oppgangssag for materialer til fabrikken ble også besluttet bygget. I tillegg ble det installert en ny dampkjele på 150 hk, det ble bygget nytt tørkeri med dampribberør og 32 tørkereoler av jern, og på kontoret ble det installert to telefonapparater. Allerede i 1890 hadde de installert elektrisk lys, med strøm fra egen dynamo, – i alt 90 lampepunkter. De hadde også hele 25 truske – og skuffemaskiner, og bedriften ble ansett som meget moderne.
Branntaksten hadde på det tidspunktet kommet opp i 289. 650. Det med brannforsikring var fortsatt et problem for fyrstikkfabrikkene. Den almindelige Brandforsikringsindretning overtok fremdeles bare 2/3 av risikoen, mens enkelte private assurandører tok hele risikoen mot en høyere premie. Anlegget var på det tidspunktet blitt så kostbart at direksjonen fant det for farlig å stå som selvassuransør for den siste 1/3, selv om de hadde lagt opp et ganske stort assuransefond. Fire private selskaper gikk sammen om risikoen på Markerud i 1892.
Siden 1890 hadde direksjonen bestått av herrene H. Ludwigsen, Th. Eger og Jørgen Heftye. Aksjekapitalen var nå på 640. 000. fordelt på 160 aksjer.
For Markeruds vedkommende var ikke alle sorger slukket med den siste utvidelsen. De klarte å produsere langt flere sikkerhetsstikker enn tidligere, men de skulle også pakkes før de kunne leveres, og direksjonen uttalte seg om at dette med pakkingen var et stadig voksende problem. Det hadde blitt vanskelig å skaffe nok pakkejenter, og de som allerede var i fabrikken hadde en nøkkelstilling, det hadde de fått erfare under streiken på Grønvold i 1889. Det begynte å bli prekært på pakkesalene på Markerud, man kunne ikke håndpakke den økte produksjonen. Senhøstes 1892 hadde fabrikken skaffet seg 2 pakkemaskiner, og våren 1893 kom det fem til.
Akkurat da det begynte å lysne, inntraff to uheldige ting ute i verden: fallet i sølvkursen og urolighetene i Brasil. Dermed røk ordrene på sikkerhetsstikker nedover, akkurat da de hadde lagt til rette for storleveranser. I 1895 satt Brasil opp fyrstikktollen med 600 %. Direksjonsprotokollen forteller at dette året produserte Markerud 4191 kasser sikkerhetsstikker, 209. 550 gross, men fikk kun solgt 3748 kasser. Dette tapte de 18. 936 kr. på. Styret i dette katastrofeåret var foruten formannen, rittmester Heftye, grosserer Eger og Rittmester Ludwigsen, med grosserer A. Holter, konsul Jutus Hansen og H. Heitmann som varamenn. Det var ikke bare Markerud som gikk med tap i 1895, alle tre fabrikkene gjorde det. De fant ut at de måtte rasjonalisere selskapets produksjon ytterligere, og dette gikk utover fabrikken på Nittedalen. Generalforsamlingen besluttet den 23. september 1895 at den skulle legges ned, og produksjonen overføres til Grønvold. Der kunne sikkerhetsstikkene produseres til samme pris som svenskenes, og Nitedals muligheter på utemarkedene ville bli større. Generalforsamlingen uttalte om arbeiderne i Nittedal: «Ved Markerud findes en mere almidelig bra Arbeidsstok, deriblandt familier som gjennem flere Slægtsled har arbeidet ved Fanriken, hvoraf igjen mange der i Tidens Løb har skaffet sig egne Boliger, som nu blive mer eller midre Værdiløse. Selskabet kan derfor ikke lade alle disse Folka gaa – kun efter almindelig Opsigelse, men maa hjælpe dem , indtil de har kunnet skaffe sig ander Underhold. Enkelte ere saa gamle at de ikke kan begynde paa noget nyt, disse bliver at hjælpe af Pensionskassen.»
Ved nyttårsskiftet 1895/96 stanset maskinene på Markerud, men på grunn av nødvendig etterarbeid ble portene stengt først i mars 1896. De laget blant annet splint for fabrikken på Grønvold. Bestyreren, ingeniør Syberg, verksmester Nielsen og hele arbeidsstokken ble oppsagt, og det var en trist dag i Nittedalen da fabrikk – klokka ringte ut for siste gang. Folketellingen viste at det hadde bodd fyrstikkfolk over hele dalen, i stuer og på gårder, innlosjerte og folk i egne hus, fra Hallingdal, Ringerike, Christiania, Svelvik, Fredrikshald, Grue, Finnskog, Aker og Sverige. De bodde i Skytta, Bagvendt, Ås, Messingstad, Dompa, Finnestua, Stuprud, Sandbakken, Glanerud og mange andre steder. De frie og ugifte menn og kvinner dro fra dalen, og mange dro inn til Grønvold i Oslo. Andre igjen dro til andre fyrstikkfabrikker. De fastboende med familier var det verre for, men flere fikk arbed i på Nordbaneanlegget, samt i steinbruddene. Seks gamle fikk pensjon, i alt var det etter avslutningen 11 pensjonister på Markerud, med alt fra kr. 2,00 til 6,00 per uke.
Maskinene ble overført til Grønvold og Agnes, og salget av lagrede fyrstikker foregikk helt til 1899. Da Dr. Prydz tilslutt kjøpte gården Markerud med den tomme fabrikken, ble bedriftens bygninger revet ned og steinen solgt til bøndene i dalen. De brukte de til bygging av gjødselkjellere. I dag ligger tomten, hvor den gjennom 32 år hadde vært fylt med liv og travelhet, som et flatt og vakkert jorde nedenfor gårdens hovedbygning oppe ved Hadelandsveien.
Kilder:
«Norsk Fyrtsikkproduksjon før 1900″ av Olav Wetting.
«Om fabrikken på Grønvold i 1889″ av Yngve Reidar Wold.
Tidlig på året 1874 hadde direksjonen i Nitedals Tændstikfabrik A.S. sikret seg eiendommen Grønvold ved etterstad i Østre Aker. Eiendommen var utskilt fra gårdene Øvre Valle og Grønvold, og salget ble tinglyst 20. mai 1874. Selgere var lensmann Hiorth og proprietær Eielsen, og salget omfattet: «… Af Walle med Grønvold, Fladengen, Aasløkken, Ladeløkken og Kongsløkken.» Kjøperne fikk rett til: «1. At benytte Vandet i Parcellens Damme. 2. At lægge Rør til disse Damme. 3. At lægge Vandledninger over Eiendommen. 4. At anlægge Veie over samme. 5. Mod forholdsvis efter Brugen at deltage i Vedligeholdelse av Gaardens Veie, at benytte disse. 6. At tage Sand og Grus i Gaardens Grus og Sandtag.» Samtidig kjøpte saksfører Knutzen også en stor del av Valles jord og forpliktet seg til å ikke anlegge fyrstikkfabrikk. Knutzen drev teglverk på Nordmannsløkka. Til det området som ble kjøpt hørte også leirtak, og en del jord ble frasolgt allerede i 1875, slik at fabrikktomten ble på 85 2/3 mål. I 1877 kjøpte fabrikken ytterligere et område av Knutzens eiendom. Selv beholdt han Nordmannsløkka og Godlia, og betinget seg vei herfra frem til Strømsveien, og «Fremdeles vedtaget at Tændstikfabrikens Arbeidere har Ret til at tage Gangsti over min Eiendom Normandsløkken fra den over ‘Udsigten’ førende Vei til Kampen.»
Retten til bygging av fyrstikkfabrikken var sikret etter naboloven, og lensmann Hiorth ga fabrikken tillatelse til å anlegge vei over nordøstre hjørne av hans eiendom Malerhaugen, frem til Strømsveien. Fabrikken ble oppført i løpet av 1874, og da det viste seg at erfarne fyrstikkarbeidere fra andre kanter gjerne ville til Grønvold, kjøpte de i 1875 husene på gården Grønvold, og innredet de til arbeiderboliger. Bestyrerern, ingeniør E. Lund, ledet oppbyggingen av bedriften, og utpå våren 1875 kunne man begynne produksjonen av fosforstikker. Bestyreren Lund ble i denne tiden lønnet på følgende måte:
a. Fast gasje – 600 Spd. pr. år.
b. 1 øre pr. gross for det fabrikken produserte over 100.000
c. 3 prosent av fabrikkens årlige netto – overskudd.
d. Fri familiebolig ved fabrikken, samt brensel.
Han måtte forplikte seg til å aldri senere anlegge eller drive en annen fyrstikkfabrikk her i landet.
I 1875 var fabrikken i gang i 30 uker, og den fikk fort sine første branner. Den 9. juli tok tørkeskapene fyr, og den 16. august brant det i Kjelhuset. Den samme sommeren ble det innkjøpt flere maskiner, og en bestyrerbolig ble satt opp. Den var av tømmer, panelt og malt, og inneholdt 6 rom og kjøkken. Uthus ble også bygget, og på tomten i Stenersgaten ble det ført opp kontorbygning i mur, med et pakkhus inne i gården. Det var arkitekt Norden som tegnet huset, og muremester Bøhme som førte det opp. I dette startåret beskjeftiget fabrikken 134 personer. Videre var det 220 som satt hjemme og limte esker. Dette ble en alminnelig bi – inntekt nedover Kampen, Galgeberg, Vålerenga og langs Strømsveien. I Strømsveien 111 satt f.eks. 12 stykker og limte esker, derav en svensk familie Nilsson. På gården Grønvold var en hel del familier og enslige innlosjert, i alt 82 personer. Til og med stabburet var innredet til boligrom.
I årene som kom, gjennomgikk fabrikken på Grønvold en stor utvikling, både når det gjaldt bebyggelse og maskiner. I 1877 bestod fabrikk – komplekset av 15 hus, og i 1879 var 300 funksjonærer og arbeidere beskjeftiget i bedriften. Av disse var det hele 94 piker under 15 år. Produksjonen dette året lå på 152. 745 gross fosforstikker, men de vanskelige tidene meldte seg også på Grønvold, og i 1878 gikk fabrikken med innskrenket drift. Tilbudet på fyrstikker ute i verden var stor og prisene synkende, og man begynte allerede å tenke på om det var gunstig å legge ned Markerud og sentralisere på Grønvold, men det ble ikke noe av i denne omgang.
Etter nedgangstider, kommer oppgangstider. I 1882 ble det bygget et hus til opptining av tømmer, anskaffet flere ramleggemaskinger, en satsmaskin og pakkeriet ble utvidet slik at 120 pakkere kunne arbeide samtidig. Nytt grosseri ble også anlagt. Året etter fikk man nytt varmluftsaggregat, og det ble installer en ny dampkjele på 20 hk.
Da J. L. Sundt trakk seg tilbake i 1882, ble bestyreren på Markerud, ingeniør Mauritz hansen, ansatt som disponent i Nitedals Tændstikfabrik A.S. Produksjonen kom dette året opp i 443. 240 gross fosforstikker, og det meste ble solgt.
Da det ble kjent at firmaet A. Hiorth hadde kjøpt den nedbrente fyrstikkfabrikken på Bryn, og sikret seg tomtearealet rundt for å flytte fabrikken i Enebakk opp dit, skyndte Nitedals Tændstikfabrik A.S. seg å kjøpe bruket Teiseneng til det syvdobbelte av det bruket var verdt, for å sikre seg mot å få konkurransen like innpå seg. Videre gikk de i gang med store utvidelser i 1880 – årene for å kunne stå så sterkt som mulig.
I 1884 fikk fabrikken elektrisk lys fra eget aggregat, i det en dampmaskin på 8 hk drev to små dynamoer som leverte strøm til 84 glødelamper. Det ble også anskaffet en ny dampmaskin på 35 hk, og to nye kjeler. Forøvrig kom de første fem eskemaskinene i 1884, og flere fulgte i årene fremover slik at de i 1888 var opp i hele 23 maskiner. For den indre transporten fantes foruten skinneganger, dreieskiver og jernreoler, også et transportanlegg montert på jernstativer og innkledt med blikkplater oppe under taket i ramleggeri, dypperi og tørkerom. I 1888 ble det også bygget en kombinert kontorbygning og verksmesterbolig på Grønvold. I alt bestod komplekset i 1888 av 18 bygninger.
I 1890 hadde fabrikken produksjon i 52 uker i året. Produksjonen lå på 17.056 kasser fosforstikker, eller 852. 800 gross og bedriften ga et overskudd på kr. 59. 821. Året før, i 1889, hadde man hatt fyrstikkarbeiderskenes streik i 7 uker, og produksjonen hadde det året vært betydelig lavere. En annen uheldig ting var at mye tømmer hadde råtnet i løpet av den milde og fuktige vinteren 1888 – 1889, og da streiken gjorde at tømmeropplaget varte to måneder lenger enn beregnet, råtnet ytterligere en god del. Nevnte streik gjorde at fabrikkens direksjon for alvor begynte å arbeide med spørsmålet om å anskaffe pakkemaskiner, og de første kom i 1891. Samtidig fikk ramleggerne pålegg på akkordprisen.
Forøvrig skjedde det også på 1890 – tallet betydelige utvidelser både når det gjelder produksjonsrom og utstyr. Det ble f. eks. ganske tydelig at det trengtes større plass for eskefabrikasjon, og på grunn av det økende tall på maskiner burde også versted – avdelingen utvides. De nødvendige utvidelsene ble gjort i årene 1892 – 93; i 1890 var det også blitt oppført en oppsynsmannsbolig.
De fleste maskinene på Grønvold var av svenske typer, en del var bygget på fabrikkens eget verksted, mot royalties til patentinnhaverne. De 8 sammenskyvningsmaskinene var til dels ombygde Arehns pakkemaskiner for fosforstikker. Pakkemaskinene krevde nemlig sammenskjøvne esker. På grunn av sterk økning av maskinparken var tallet på ansatte i 1895 kommet ned på 390, og holdt seg deromkring en tid.
Tilførselen av vann var lenge et problem for fabrikken på Grønvols. Vann til driften fikk man fra begynnelsen av fra dammene på jordene ovenfos, men de mange husholdningene som hørte til fabrikken måtte ha bedre vann. I 1874 inngikk de en avtale med Niels Young på Teisen om å lage en avstikker fra hans vannledning, men avtalen gikk overstyr. De kjøpte seg da adgang til å lede vann ned fra gården Helsfyr. I 1894 tok disponent Mauritz Hansen imot et tilbud fra kommunen om at denne skulle legge en vannledning fra Vålerenga langs bekken som rant vedsiden av Strømsveien. Fabrikken skulle betale kr. 2500 i en éngangssum, og betale løpende 15 øre per kubikkmeter vann som ble brukt på Grønvold.
I 1896 flyttet de kontorene fra Stenergaten 18 og opp til Grønvold, og eiendommen i Stenersgaten ble solgt med god fortjeneste. Det samme året sluttet ingeniør Lund. Mauritz Hansen overtok ledelsen av produksjonen, og fikk med seg ingeniør Gustav Piene. Året etter døde direksjonens formann Hans Ludwigsen, og ble etterfulgt at Jørgen Heftye, med Th. Eger og Adolph Holter i direksjonen.
Tiden fremover mor århundreskiftet gikk det noe opp og ned for fabrikken på Grønvold. I 1895 så det prekært ut, Japanerne holdt på å erobre den indiske markedert. Det var hungersnød der bort, og importørene satset i stigende utstrekning på sikkerhetsstikker. Fabrikken gikk dette året med tap. Det var i denne tiden man prøvde seg med parafinerte salongstikker, med satshode av seskvisulfid og klorsurt kali – de såkalte «sprakestikkene», som slett ikke var så gode å ha med å gjøre i produksjonen. De få håndpakkerne fabrikken hadde igjen, ville heller slutte enn å pakke de, og i pakkemaskinen gikk de ikke. I 1897 droppet fabrikken denne produksjonen.
På dette tidspunktet begynte salget av sikkerhetsstikker å ta seg bra opp igjen, de solgte alt de hadde på lager. De begynte så smått å tenke på å kutte ut produksjonen av fosforstikker, men en hel omstilling ville koste fabrikken dyrt.
Opphevelsen av mellomriksloven i 1897 hadde virkning for Grønvols; fyrstikkene fikk tollbeskyttelse, og i 1899 produserte Grønvold 7452 kasser, 372. 650 gross sikkerhetsstikker og 10. 444 kasser fosforstikker, 522. 200 gross. Det meste ble også solgt, og av de to fyrstikktypene var det sikkerhetsstikkene som solgte best.
Fabrikken på Grønvold var en av de to siste gjenværende norske fyrstikkfabrikkene, og ble på slutten eiet sammen med fabrikken på Agnes i Stavern av selskapet Bryn – Halden & Nitedals Tændstikfabrik, som inngikk i svenske Ivar Kreugers Svenska Tändsticks AB. I 1981 ble produksjonen av Nitedals Hjelpestikker flyttet til Swedish Match Industries i Tidaholm. Etter 1984 ble det ikke lenger produsert fyrstikker i Norge.
Kilder:
«Norsk Fyrtsikkproduksjon før 1900″ av Olav Wetting.
«Om fabrikken på Grønvold i 1889″ av Yngve Reidar Wold.
Retten til bygging av fyrstikkfabrikken var sikret etter naboloven, og lensmann Hiorth ga fabrikken tillatelse til å anlegge vei over nordøstre hjørne av hans eiendom Malerhaugen, frem til Strømsveien. Fabrikken ble oppført i løpet av 1874, og da det viste seg at erfarne fyrstikkarbeidere fra andre kanter gjerne ville til Grønvold, kjøpte de i 1875 husene på gården Grønvold, og innredet de til arbeiderboliger. Bestyrerern, ingeniør E. Lund, ledet oppbyggingen av bedriften, og utpå våren 1875 kunne man begynne produksjonen av fosforstikker. Bestyreren Lund ble i denne tiden lønnet på følgende måte:
a. Fast gasje – 600 Spd. pr. år.
b. 1 øre pr. gross for det fabrikken produserte over 100.000
c. 3 prosent av fabrikkens årlige netto – overskudd.
d. Fri familiebolig ved fabrikken, samt brensel.
Han måtte forplikte seg til å aldri senere anlegge eller drive en annen fyrstikkfabrikk her i landet.
I 1875 var fabrikken i gang i 30 uker, og den fikk fort sine første branner. Den 9. juli tok tørkeskapene fyr, og den 16. august brant det i Kjelhuset. Den samme sommeren ble det innkjøpt flere maskiner, og en bestyrerbolig ble satt opp. Den var av tømmer, panelt og malt, og inneholdt 6 rom og kjøkken. Uthus ble også bygget, og på tomten i Stenersgaten ble det ført opp kontorbygning i mur, med et pakkhus inne i gården. Det var arkitekt Norden som tegnet huset, og muremester Bøhme som førte det opp. I dette startåret beskjeftiget fabrikken 134 personer. Videre var det 220 som satt hjemme og limte esker. Dette ble en alminnelig bi – inntekt nedover Kampen, Galgeberg, Vålerenga og langs Strømsveien. I Strømsveien 111 satt f.eks. 12 stykker og limte esker, derav en svensk familie Nilsson. På gården Grønvold var en hel del familier og enslige innlosjert, i alt 82 personer. Til og med stabburet var innredet til boligrom.
I årene som kom, gjennomgikk fabrikken på Grønvold en stor utvikling, både når det gjaldt bebyggelse og maskiner. I 1877 bestod fabrikk – komplekset av 15 hus, og i 1879 var 300 funksjonærer og arbeidere beskjeftiget i bedriften. Av disse var det hele 94 piker under 15 år. Produksjonen dette året lå på 152. 745 gross fosforstikker, men de vanskelige tidene meldte seg også på Grønvold, og i 1878 gikk fabrikken med innskrenket drift. Tilbudet på fyrstikker ute i verden var stor og prisene synkende, og man begynte allerede å tenke på om det var gunstig å legge ned Markerud og sentralisere på Grønvold, men det ble ikke noe av i denne omgang.
Etter nedgangstider, kommer oppgangstider. I 1882 ble det bygget et hus til opptining av tømmer, anskaffet flere ramleggemaskinger, en satsmaskin og pakkeriet ble utvidet slik at 120 pakkere kunne arbeide samtidig. Nytt grosseri ble også anlagt. Året etter fikk man nytt varmluftsaggregat, og det ble installer en ny dampkjele på 20 hk.
Da J. L. Sundt trakk seg tilbake i 1882, ble bestyreren på Markerud, ingeniør Mauritz hansen, ansatt som disponent i Nitedals Tændstikfabrik A.S. Produksjonen kom dette året opp i 443. 240 gross fosforstikker, og det meste ble solgt.
Da det ble kjent at firmaet A. Hiorth hadde kjøpt den nedbrente fyrstikkfabrikken på Bryn, og sikret seg tomtearealet rundt for å flytte fabrikken i Enebakk opp dit, skyndte Nitedals Tændstikfabrik A.S. seg å kjøpe bruket Teiseneng til det syvdobbelte av det bruket var verdt, for å sikre seg mot å få konkurransen like innpå seg. Videre gikk de i gang med store utvidelser i 1880 – årene for å kunne stå så sterkt som mulig.
I 1884 fikk fabrikken elektrisk lys fra eget aggregat, i det en dampmaskin på 8 hk drev to små dynamoer som leverte strøm til 84 glødelamper. Det ble også anskaffet en ny dampmaskin på 35 hk, og to nye kjeler. Forøvrig kom de første fem eskemaskinene i 1884, og flere fulgte i årene fremover slik at de i 1888 var opp i hele 23 maskiner. For den indre transporten fantes foruten skinneganger, dreieskiver og jernreoler, også et transportanlegg montert på jernstativer og innkledt med blikkplater oppe under taket i ramleggeri, dypperi og tørkerom. I 1888 ble det også bygget en kombinert kontorbygning og verksmesterbolig på Grønvold. I alt bestod komplekset i 1888 av 18 bygninger.
I 1890 hadde fabrikken produksjon i 52 uker i året. Produksjonen lå på 17.056 kasser fosforstikker, eller 852. 800 gross og bedriften ga et overskudd på kr. 59. 821. Året før, i 1889, hadde man hatt fyrstikkarbeiderskenes streik i 7 uker, og produksjonen hadde det året vært betydelig lavere. En annen uheldig ting var at mye tømmer hadde råtnet i løpet av den milde og fuktige vinteren 1888 – 1889, og da streiken gjorde at tømmeropplaget varte to måneder lenger enn beregnet, råtnet ytterligere en god del. Nevnte streik gjorde at fabrikkens direksjon for alvor begynte å arbeide med spørsmålet om å anskaffe pakkemaskiner, og de første kom i 1891. Samtidig fikk ramleggerne pålegg på akkordprisen.
Forøvrig skjedde det også på 1890 – tallet betydelige utvidelser både når det gjelder produksjonsrom og utstyr. Det ble f. eks. ganske tydelig at det trengtes større plass for eskefabrikasjon, og på grunn av det økende tall på maskiner burde også versted – avdelingen utvides. De nødvendige utvidelsene ble gjort i årene 1892 – 93; i 1890 var det også blitt oppført en oppsynsmannsbolig.
De fleste maskinene på Grønvold var av svenske typer, en del var bygget på fabrikkens eget verksted, mot royalties til patentinnhaverne. De 8 sammenskyvningsmaskinene var til dels ombygde Arehns pakkemaskiner for fosforstikker. Pakkemaskinene krevde nemlig sammenskjøvne esker. På grunn av sterk økning av maskinparken var tallet på ansatte i 1895 kommet ned på 390, og holdt seg deromkring en tid.
Tilførselen av vann var lenge et problem for fabrikken på Grønvols. Vann til driften fikk man fra begynnelsen av fra dammene på jordene ovenfos, men de mange husholdningene som hørte til fabrikken måtte ha bedre vann. I 1874 inngikk de en avtale med Niels Young på Teisen om å lage en avstikker fra hans vannledning, men avtalen gikk overstyr. De kjøpte seg da adgang til å lede vann ned fra gården Helsfyr. I 1894 tok disponent Mauritz Hansen imot et tilbud fra kommunen om at denne skulle legge en vannledning fra Vålerenga langs bekken som rant vedsiden av Strømsveien. Fabrikken skulle betale kr. 2500 i en éngangssum, og betale løpende 15 øre per kubikkmeter vann som ble brukt på Grønvold.
I 1896 flyttet de kontorene fra Stenergaten 18 og opp til Grønvold, og eiendommen i Stenersgaten ble solgt med god fortjeneste. Det samme året sluttet ingeniør Lund. Mauritz Hansen overtok ledelsen av produksjonen, og fikk med seg ingeniør Gustav Piene. Året etter døde direksjonens formann Hans Ludwigsen, og ble etterfulgt at Jørgen Heftye, med Th. Eger og Adolph Holter i direksjonen.
Tiden fremover mor århundreskiftet gikk det noe opp og ned for fabrikken på Grønvold. I 1895 så det prekært ut, Japanerne holdt på å erobre den indiske markedert. Det var hungersnød der bort, og importørene satset i stigende utstrekning på sikkerhetsstikker. Fabrikken gikk dette året med tap. Det var i denne tiden man prøvde seg med parafinerte salongstikker, med satshode av seskvisulfid og klorsurt kali – de såkalte «sprakestikkene», som slett ikke var så gode å ha med å gjøre i produksjonen. De få håndpakkerne fabrikken hadde igjen, ville heller slutte enn å pakke de, og i pakkemaskinen gikk de ikke. I 1897 droppet fabrikken denne produksjonen.
På dette tidspunktet begynte salget av sikkerhetsstikker å ta seg bra opp igjen, de solgte alt de hadde på lager. De begynte så smått å tenke på å kutte ut produksjonen av fosforstikker, men en hel omstilling ville koste fabrikken dyrt.
Opphevelsen av mellomriksloven i 1897 hadde virkning for Grønvols; fyrstikkene fikk tollbeskyttelse, og i 1899 produserte Grønvold 7452 kasser, 372. 650 gross sikkerhetsstikker og 10. 444 kasser fosforstikker, 522. 200 gross. Det meste ble også solgt, og av de to fyrstikktypene var det sikkerhetsstikkene som solgte best.
Fabrikken på Grønvold var en av de to siste gjenværende norske fyrstikkfabrikkene, og ble på slutten eiet sammen med fabrikken på Agnes i Stavern av selskapet Bryn – Halden & Nitedals Tændstikfabrik, som inngikk i svenske Ivar Kreugers Svenska Tändsticks AB. I 1981 ble produksjonen av Nitedals Hjelpestikker flyttet til Swedish Match Industries i Tidaholm. Etter 1984 ble det ikke lenger produsert fyrstikker i Norge.
Kilder:
«Norsk Fyrtsikkproduksjon før 1900″ av Olav Wetting.
«Om fabrikken på Grønvold i 1889″ av Yngve Reidar Wold.